Nord-Norge · Eget prosjekt
Noen timer med dempet lys,
og en årstid som ber oss senke tempoet.
En hyllest til lyset som henger lavt over nord i mørketida, laget i årene mine i Tromsø. Noen timer hver dag blir himmelen blå, rosa og gyllen, uten at sola noen gang kommer opp. Mange tenker på denne tida som tung. For meg er det en tid for stearinlys og varme pledd, for et roligere tempo, og for et lys du ikke finner noe annet sted.
Lys uten sol.
Rundt middag kommer lyset fra sør, lavt og fra siden, uten at sola helt bryter horisonten. Det maler snøen i myke pasteller og gjør fjellene til stille silhuetter. Så glir det like stille bort igjen, og blåtimen strekker seg langt utover ettermiddagen.
Sola står aldri opp.
Lyset kommer likevel.
Et roligere tempo.
Vi tenner lys i vinduene, tar på et lag til og møtes over en varm kopp. I nord er mørketida ikke noe man skal komme seg gjennom, men noe man skal finne roen i. Dagene er korte, så hver time med lys føles som en liten gave.
Å holde fast på de få timene.
Disse bildene er min måte å ta vare på den følelsen: stillheten over fjordene, kulda som gjør hver farge skarpere, og roen som kommer når verden utenfor senker tempoet sammen med deg.